Search
 
7/1/2012

Laber pressefrihet i Irakisk Kurdistan


Laber pressefrihet i Irakisk Kurdistan

(Erbil)
Regionen virker fredelig på overflaten, og oljen bidrar til stor vekst. Samtidig bærer den mange av krigens merker. I 2011 var det 159 tilfeller av vold og trakassering av pressefolk i irakisk Kurdistan.

– Regjeringen snakker alltid om demokratiet i den kurdiske regionen, men hvorfor skjer alle overgrepene mot journalister?
Det retoriske spørsmålet blir stilt av Niyaz Abdulla, leder for Metrosenteret i Irakisk Kurdistan. Sammen med en kollega arbeider hun med å kartlegge brudd på pressefriheten og angrep på journalister, og Abdulla kan tørt konstatere at det er så som så med pressefriheten i regionen. Støttet av Committee to Protect Journalists (CPJ) har hun laget en omfattende årsrapport om pressefrihetsbruddene i 2011. Bruddene fortsetter i 2012, forsikrer hun.

Irak har godkjent FNs Artikkel 19 om ytringsfrihet, men i praksis blir journalister daglig trakassert, ifølge aktivisten.
– Her er det forbudt å true, slå eller arrestere journalister. Men vi har opplevd flere tilfeller der sikkerhetsstyrker og andre har løsnet skudd og såret journalister. Andre har blitt fratatt PCer og fotoutstyr, eller har måttet se utstyret bli ødelagt. Journalister har blitt bortført og torturert. Alt dette skjer for å hindre dem i å publisere, sier Abdulla.

Niaz Abdullas bakgrunn er at hun har journalistutdanning, en støttende familie og en intens tro på ytringsfriheten. Ved siden av Metrosenteret arbeider hun på universitetet i Erbil, og har sitt eget radioprogram.

Intensiverte angrepene
Angrepene nådde en ny topp i februar i år. Det har sin bakgrunn i den arabiske våren, som i 2011 inspirerte mange i Suleimaniya til store demonstrasjoner den 17. februar. Protestene gjaldt arbeidsledighet og korrupsjon og var rettet mot den regionale regjeringen. Noen demonstranter gikk til angrep på regjeringspartiets hovedkvarter og kastet steiner. Sikkerhetsvaktene svarte med hardere lut: To mennesker ble drept og 47 såret.

Den 25. februar 2011 ble den første uavhengige TV-stasjonen i Nord-Irak, NRT, stengt etter at femti bevæpnede, maskerte menn stormet hovedkvarteret, ødela alt utstyret og satte fyr på bygningen. Da hadde den vært på luften i åtte dager og allerede mottatt en rekke trusler etter dekningen av Suleimaniya-protestene, der de brakte bilder av politi som skjøt mot demonstrantene.
På årsdagen i 2012 ville mange minnes fjoråret med demonstrasjoner både der og i hovedstaden Erbil.

En journalist ble banket opp av 20 menn fra sikkerhetsstyrkene, en rekke arrestert og forhørt. Amerikanske Sebastian Meyer ble slått og sparket for å forsøke å dokumentere begivenheten. Seinere ble han deportert uten noen oppgitt grunn, forteller Abdulla. 
– En av journalistene ble arrestert tre ganger samme dag. Ingen pressefolk fikk rapportere fra basar-området uten tillatelse fra sikkerhetsstyrkene.

Svertekampanjer
Nylig lanserte Abdulla og kolleger et juridisk senter i Erbil som kan hjelpe journalister. Tre advokater har sagt seg villige til å bistå. Metrosenteret selv er ikke direkte fysisk truet, bare utsatt for enkelte svertekampanjer.

– Ja, bortsett fra under demonstrasjonen i fjor i Suleimaniya. Da ble jeg arrestert og holdt i to timer, smiler Abdulla.
– De vil bare skremme oss, men vi kan ikke ta dem alvorlig.

Hun og andre kolleger står fram med fullt navn.
– Vi har intet å skjule. Men det tror tydeligvis myndighetene. Etter at jeg deltok i et TV-show, tok politiet meg med for å spørre meg ut om bakgrunnen min. 

– Er kvinnelige journalister mer utsatt enn de mannlige?
– Nei, mennene er mest utsatt, siden de er mer i felten. Ikke for det, under protestene i fjor ble en kvinnelig journalist fra avisen Howlati skutt i hånden, og en annen kvinne ble banket opp ved samme anledning.

Metrosenteret har skrevet åpne brev til myndighetene, der de ber dem slutte med angrepene på journalister. Brevene er publisert i flere medier.
– Ingen ting har skjedd, vi har ikke fått respons. Myndighetene fortsetter heller å mistenkeliggjøre oss. Det er utrolig, sett i forhold til alle tilfellene av brudd på presseloven. Politiet gjør som de vil, har ingen respekt for loven. Vi sier fra til statsministerens kontor når journalister blir arrestert, men vi opplever til og med at journalister har blitt banket opp av livvaktene hans. Ingen blir holdt til ansvar.

Avhengig av internasjonal støtte
Senteret arbeider også med å fange opp mer «private» forbrytelser mot journalister. En kvinnelig ukebladjournalist ble drept av eksmannen i 2008, angivelig fordi han hadde sett henne med en annen mann. Han ble aldri arrestert.

Metro samarbeider med Human Rights Watch og Amnesty International.
– Vi er avhengige av internasjonal støtte for å få ut informasjonen vår, vi trenger mer og bedre journalistutdanning og et juridisk system som står til troende, sier Abdulla.

Men er det noen saker Metro ikke vil ta i?
– Nei, vi forsvarer ytringsfriheten til alle. Da regjeringspartiet fengslet et par journalister fra det islamske partiet, forsvarte vi dem alt vi orket og fikk hjelp til pressekonferansen av USAs konsulat i Erbil.  

Niaz Abdulla kommer fra en familie der flere medlemmer har deltatt i kurdisk opprør mot den irakiske regjeringen. En storesøster befinner seg i Norge etter å ha vært fengslet i to år i Rashat-fengslet nær Abu Ghraib. Hun fikk livsvarig sammen med 6-7 andre kvinner, men ble sluppet ut i 1991.

– Familien min er ikke bare begeistret for aktivismen min. Far sier at jeg kommer til å bli bortført og drept en dag. Men jeg har overbevist dem om at dette er nødvendig.

Om Irakisk Kurdistan
rommer nær fem millioner mennesker. Regionen har indre selvstyre, eget parlament og egen president (Masoud Barzani).  Den ble opprettet i 1970, og etter Gulfkrigen i 1991 oppnådde den autonomi innen Iraks grenser.
Hovedstad: Erbil.
Andre store byer: Suleimaniya og Kirkuk. Øst for Suleimaniya ligger Halabja, der styrkene til Saddam Hussein, ledet av «kjemiske Ali» drepte 5000 kurdere i 1988. I dag kan besøkende i Halabja minnes grusomhetene i et moderne museum.
Næringsliv: olje, jordbruk og turisme.
Mishandling av kvinner er en stor utfordring i regionen, som har sett antallet kvinner som setter fyr på seg selv og brenner seg selv til døde (eller i noen tilfeller blir satt fyr på) stige til anslagsvis 300-400 årlig. Bakgrunnen er ofte tvangsgifte og mishandling i hjemmet. I tillegg blir anslagsvis førti prosent av kvinnene (i noen distrikter opptil 80 prosent) i regionen omskåret. En lov mot kjønnslemlestelse ble vedtatt av den regionale regjeringen i juni 2011, og den høyeste religiøse autoriteten utstedte en fatwa mot praksisen.



 

 
Copyright 2013 - Visit Media   |  Privacy Statement  |  Terms Of Use