Search

 
4/4/2006

E. Schoulgin om tyrkisk statsparanoia

Tyrkiarapport, vinteren 2006

Denne rapporten kommer ikke til å konsentrere seg om hver enkelt rettsak i Tyrkia de seneste månedene, selv om de viktigste vil bli nevnt, men vil ta for seg situasjonen for ytringsfriheten i landet rent generelt, slik jeg ser den. Den vil peke på noen årsaker og virkninger jeg mener er viktige for å forstå hva som har skjedd, hva som skjer, og hva som sansynligvis kommer til å skje i den nærmere framtid om ikke avgjørende forandringer i lovverket og i tyrkiske myndigheters innstilling til sensur og ytringsfrihet finner sted.

Norsk PEN har i lengre tid tatt på seg oppgaven å bevitne rettsaker i Tyrkia. Det har dreiet seg om tiltaler mot forfattere, journalister og forleggere. I samtlige tilfeller har rettsapparatet åpnet disse sakene i strid med de internasjonale avtaler landet har undertegnet til forsvar for ytringsfriheten.

På 1990-tallet var det ikke uvanlig at skribenter og forleggere ble dømt til lange fengselstraffer. Flere av dem ble Norsk PENs æresmedlemmer.   Personer vi påtok oss å støtte spesielt gjennom underskriftkampanjer, lobbyvirksomhet hos egne myndigheter, presseuttalelser og besøk på den tyrkiske ambassaden i Oslo. Vi begynte også så smått å reise til Istanbul og Ankara for å protestere overfor tyrkiske myndigheter og forsøke å komme inn i fengslene for å treffe "våre" fanger. Straffer på over 20 år var ikke uvanlige. I tillegg ble straffene forlenget alt ettersom fangene skrev nye artikler og bøker med kontroversielt innhold. Som eksempler kan jeg nevne noen navn mange vil dra kjensel på: Ismail Besikci, Esber Yagmurereli, Fikret Baskaya og Haluk Gerger, samt ekteparet Aysanur og Ragip Zarakolu.

Med det nye millenniet, våpenhvilen med det kurdiske arbeiderpartiet PKK, avspenningen i Sydøstanatolia og Tyrkias stigende interesse for EU, forandret situasjonen seg uten tvil til det bedre, men bedre er lang fra godt nok. Man avskaffet dødsstraffen - også for å unngå å gjøre PKK lederen Öscalan til martyr - og samtidig forandret man en rekke sikkerhetslover med det resultat at strafferammene ble mildere. For å tekkes EUs krav snekret man på lovverket. Man fjernet et antall  paragrafer, og de nye man erstattet dem med fikk et mer tiltalende utseende, men var samtidig forvirrende og mangetydige, vel egnet til å brukes etter forgodtbefinnende, og det reelle innholdet ble i visse tilfeller verre enn de gamle sett med ytringsfrihetens briller.

Nå hadde PEN opparbeidet en vane med å bevitne rettsaker der våre kolleger sto tiltalt så ofte det var økonomisk mulig, og Norsk PEN kom til å tilhøre dem som oftest befant seg i Tyrkia. Selv om den offentlige meningen slo fast at disse besøkene ikke hadde noen innvirkning på rettsprosessene, kunne vi med tiden vise til at de tiltalte skjelden eller aldri ble felt når vi var nærværende, i alle fall ikke i siste instanse. Derimot utvidet man prosessenes tidsrammer og fikk vanen å utsette domsavgjørelsene  i det uendelige, noe som uten tvil kan betegnes som strategisk og samtidig resulterte i psykiske lidelser for de anklagete.

Med den allmenne tilspissingen av motsetningene i verden, som en følge dels av den såkalte krigen mot terror, muslimske bevegelsers framrykkede posisjoner og nasjonalismens oppblomstring - ikke minst i Tyrkia, har jeg kunnet konstatere at det som noen år rundt millennieskiftet så ut som en oppmykning, noe som liknet en ærlig ment tilpasningsprosess til EUs standard på menneskerettighetsfronten, har stagnert. Under samtaler med EUs kommisær i Ankara, Hansjürg Kretschmer 2. og 4. mars 2005 fastslo denne at stemningen nå hadde vendt og at tilpassningsprosessen i realiteten hadde mistet enhver vind i seglene. Det man nå bedrev i Ankara var den vanlige tykiske diplomatdansen, en slags dervishpiruetter i slow motion der svimmelheten tiltok, men ingen framskritt var å spore.

Pr. i dag arbeider PEN mer eller mindre aktivt med 40 rettsaker rettet mot det skrevne ordet. Det fulle antall saker er vanskelig å bestemme da flere av dem er sammensatte prosesser der de anklagete har en voldelig fortid som gjør det nødvendig for PEN å innta en avventende holdning.  Vi har vært i Tyrkia store deler av februar og kunnet konstatere at ettervikningene etter nedleggelsen av saken mot Orhan Pamuk ikke har latt vente på seg. For undertegnete framstår det som hevet over tvil at man nå vil statuere et eksempel, at man vil vise at Orhan Pamuk-saken var en ettergivelse for et - slik Ankara ser det - utidig trykk fra EU, men at den ikke får noen konsekvenser for den praksis man nå iherdig utøver.

Fra 1. til 17. februar dekket vi hele 16 rettsaker mot journalister, forleggere og forfattere, mange av dem med en rekke andre tiltaler mot seg parallelt. Ragip Zarakolu, som har tilbrakt en større del av sin tid fra begynnelsen av 1970-årene til i dag i landets forkjellige domstoler, har nå tre, forleggeren Fathi Tas hos Aram publishers har 20, mens rekorden innehas av dagsavisen Özgšr Gündem som pr. i dag kan regne til 411!

Den nydannete ultranasjonalistiske advokatforeningen som i dag teller ca. 400 medlemmer, og som har gjort det til sin oppgave å kreve at statsadvokatene starter rettsaker nær sagt av hvilke grunner som helst - det var den som sto bak rettsaken mot Orhan Pamuk - fikk en domstol i Istanbul til å åpne en sak mot fem journalister fra de kjente mainstream avisene Radikal og Milliet. Tiltalen gikk ut på at journalistene hadde gjort seg skyldige i forsøk på å påvirke en rettsprosess. Hvordan?  Jo, en domstol hadde i 2005 forbudt Bilgeuniversitetet i Istanbul å holde et seminar om massakeren på armenere i 1915. Denne beslutningen hadde de kritisert. At det er vanskelig å påvirke en rettsak som allerede er avgjort var ikke et argument som kunne trenge igjennom til disse herrer som valgte å stille i retten under den innledende runden mot de fem og holde et sånt lurveleven at deres ledere til slutt ble kastet ut av politiet under tumultuariske scener.


Hvorfor?

I Tyrkia holder man seg med tabuer. En rekke områder av landets samfundsliv og historie er minelagte områder. Kritikk oppfattes som sjikane og er derfor straffbart. Hvis man omtaler landsfaderen Mustafa Kemal (Atatürk) i forkleinende ordelag, kritiserer de væpnede styrker og deres offiserer eller regjeringen, taler for minoritetenes rettigheter eller ymter frampå at Tyrkia muligens kunne innta en mindre steil holdning i Kyprosspørsmålet, er sjansene for å havne i en av landets utallige domstoler overhengende. At man utgir bøker skrevet av utlendinger er ingen formildende omstendighet, ei heller om man publiserer dagbøker forfattet for snart 100 år siden der forfatteren har vært øyenvitne til ugjerninger begått av tyrkere lenge før den Tyrkiske republikken så dagens lys. En kurdisk forfatter sammenstilte en rekke artikler han hadde  skrevet der han med rikt fotomateriale dokumenterte det tyrkiske flyvåpnets bombing av 200 landsbyer i Sydøstanatolia under borgerkrigen på 1980- og 90-tallet (i alt bombet man over 5000 landsbyer).  Dette risikerer han nå opp til 6 års fengsel for.  Ingen fornekter i dag at man bombet disse landsbyene. Ingen gjorde noe vesen av artiklene, men å samle dem mellom to permer og vise ugjerningene, det er straffbart.

En forfatter spurte meg i fjor om jeg hadde tenkt over hvorfor det var så få kriminalromaner skrevet av tyrkiske forfattere. På mitt nektende svar sa han: Her i landet er det ingen som tør å gjøre for eksempel en lege, en advokat, en bankmann, en bonde eller en militær til morder, da tolkes det uvegelig slik at forfatteren mener at alle innen vedkommendes yrkesgruppe er mordere, og han havner høyst sansynlig i rettsalen.


Det hersker noe jeg vil betegne som statsparanoia i Tyrkia

Den anerkjente advokaten Fikret Ilkiz sier det slik: "Vår straffelov er pr. i dag en jungel ikke engang de mest garvede av oss kan trenge igjennom. Mange av paragrafene motsier hverandre, en del har mistet enhver mening fordi de viser til andre paragrafer som er strøket eller forandret. Det hele har bare en hensikt, og det er å gjøre vårt rettsystem til et redskap for dem som sitter med makten. Selvfølgelig er det opp til hver enkelt statsadvokat å nekte eller godta et forlegg om å åpne en sak. De som saksøker vet godt hvor de notorisk reaksjonære statsadvokatene befinner seg og henvender seg til dem. Dermed får vi utallige saker på halsen som ender med saksnedleggelse, i visse tilfeller med frifinnelse. Dette påfører de anklagede store plager og vansker og vårt rettsapparat emorme kostnader og en tung arbeidsbyrde. Ofte går både dommere og advokater vill i lovjungelen og selvmotsigende, iblant totalt meningsløse dommer, kan bli utferdiget.  Det behøves en fullstendig gjennomgang og revisjon av hele vår straffelov. Det hjelper ikke å flikke litt her og stryke litt der."

Den sittende regjeringen har vist seg ute av stand til å tøyle de kreftene i Tyrkia som slåss for å bevare sine maktposisjoner og derfor motsetter seg landets tilnærmming til EU. Vi snakker her om store deler av det militære apparatet, deler av rettsapparatet og grupper blant advokatene, samt de delene av storfinansen som livnærer seg på den blomstrende korrupsjonen.  I tillegg kommer konservative nasjonalister som vil bevare Tyrkia tyrkisk (og dem er det mange av) samt islamister av ulike avskyggninger som slåss for en tilnærming til den muslimske verden. Disse gruppene vinner raskt i styrke - ikke minst som en følge av USA og Englands krig mot Irak og støtten til Israel - men er fremdeles ikke avgjørende. I det siste har det også vist seg at regjeringen ikke har tatt høyde for utviklingen i Sydøstanatolia og blant den store kurdiske minoriteten på ca. 12 millioner som nå igjen holder på å miste tålmodigheten.

Tyrkia lider under en dramatisk skjevfordelig av godene, der nettopp Sydøstanatolia sakker mer og mer akterut i utviklingen og for lengst har sunket ned i armod og i en håpløst uutviklet struktur der skolevesen, helsevesen og rettsvesen befinner seg på et like primitivt nivå.

Slik jeg ser det kommer også vi i PEN til å få stadig mer å gjøre i Tyrkia. For med sin kultur, sin strategiske posisjon mellom øst og vest, nord og syd, sine ukuelige intellektuelle og opposisjonelle og sin lange motstandskamp mot undertrykkelsen fra både militære og sivile myndigheter, ser jeg få land det er viktigere å gi fortsatt støtte til.

Eugene Schoulgin

Oslo 4. april - 2006
 
 
Copyright 2013 - Click Media   |  Privacy Statement  |  Terms Of Use